About Still Standing by the Choice of a Child-free Life

Do you remember the post I wrote About choosing a child-free life, in July 2013? Well, this is going to be a kind of sequel to that.

For things have become a little different since then. We have married, and have thus promised each other to stay together, the two of us forever, until death do us part. As proof of that, we each wear our thick gold ring on the ring finger, and know that nothing has really changed inside us. We are still Åsmund and Ina, still have the same opinions about the important aspects of life, and we basically do not feel much more connected now than we were before we got married. Still, it feels so right to get married, after so many years as boyfriends, followed by several years as cohabitants. The benefits of marriage, the symbolism and the knowledge that we are bound together by a contract and two rings, are wonderful to feel! And then this comes with children then, like a stone in the shoe.

Because some of you have asked about this from time to time. That when I could go from not wanting to get married, to wanting to get married, is it then entirely possible to do the same thing when it comes to having children? Yes, in principle it is exactly the same, because it is about changing your mind, evolving and changing. We all do that through life. But, as mentioned above, with the wedding strictly speaking, it has not really changed anything for us, and we were also fully aware that it was not going to do either. That it was not going to do anything to us as individuals, and us as a couple. We just got a little older, a little more serious (to the extent we could?), And a little more real. Marriage. One child, or more, on the other hand, had changed so much more.

Yes, changing opinions about things works well, but the way I see it, it is to opt out of children, a bit like opting out of, for example, settling on a permanent basis in Stockholm. It would probably have been great, opened many doors, given me experiences and pleasures galore. The disadvantages are certainly there as well, like pearls on a string, but that’s the way it is with most things in life. Still, I can say with certainty that I will never want to settle in Stockholm on a permanent basis. Stockholm is a city I want to visit, experience and follow, a bit like with children. Other people’s children, not their own. Was that a good picture? That opting out of children can be an easy choice, a choice that feels right and of course at the same time, for some of us?

That’s how I feel that changing my mind about something, but not about anything else, works very well. I’m sure that most people manage to make similar images in their heads, to get acquainted with the way of thinking I try to convey. That there is nothing wrong with changing your mind, but that some things are just nailed down, so well one can nail anything in this life.

Thumbs up to make the choice that feels right for YOU, in other words, whether it’s child freedom, a jog with kids, or something in between. Hurray!

Do you have thoughts, suggestions, feedback or anything else?
Feel free to leave them in the comments field!

Common Decency? Yes, Please!

Mom and Dad gave me a wonderful upbringing, and among the things I have with me in my backpack from it, is one thing I value sky high: Folk customs. Having grown up, moved away from home and started an adult life, I have realized that far from all people have folk customs with them in their luggage, and this is simply a post devoted to just that. Folk customs, that is!

“Always say thank you if you get something, and always say hello and hate to those who work in stores”
I then practice this to the degree in my everyday life. A smile, a “Hey! Thank you, hate!” costs so innmari little, but means so much. I myself have emphatically experienced this after working in a shop for several years. How many turn away as you greet them, how many do not thank for help / answer or say goodbye. Even in the queue at the grocery store, I react strongly as those who shop do not answer the staff, and who do not care to thank if someone behind them in the queue makes sure that they get me the apple that was left on the conveyor belt. When I open doors for people who are going in / out as I am going in / out myself, and not even get a small smile in return (despite I have started to smile broadly and say “just nice!” In what I realize that I will not receive any thanks in return. My silent protest!). By ALWAYS greeting, smiling, thanking and saying the hatred of those I meet on a shopping trip, I hope to spread some joy. For how boring is it not to sit in a box at the grocery store, for example, and not get a single thank you, or a single hello during a working day? That’s how it was, of course.

“Do not sit with your legs in the seat of the bus, and do not wear such loud music in the headphones that those around you are shy”
Oh, this. This makes me feel 80 years old, but you world as it provokes! With about one hour on public transport every day, I see and hear a lot of this. People, of all ages and with different backgrounds, who sit with their feet firmly planted in the seat someone after them should use. Maybe they have dirty shoes, and the next person to put on a beautiful party dress? On the ear music, which is played so loud that they are lucky if the hearing has not thanked them before the year is over. Sitting three seats in front of someone playing music on the ear, and still hearing well and clearly what song they are listening to and can sing along to the lyrics, is not good. Not good for their hearing, first and foremost, but far from something better for us who sit around, and are concerned that it is normal manners to pay attention to those around them in the public space. Those who play music or mobile games on public transport without headsets are in a separate class of their own.

“Pay attention if you are talked to”
How many times have I not had to say “it’s nice if you can put your mobile away now” at work, when I try to convey important information to the person, who is with his nose far down facebook, snapchat or who knows what. Yes, I am, like most others, hooked on my mobile, and use it diligently in everyday life while I surf around. BUT! If I am talked to, I associate with other people, then the phone is also put away! Trying to have a conversation with someone, not least an important conversation in a work context, for example, and having to wait 10 seconds for an answer to each question, because the person does not get half of what you have said? Oh, so tiring. And so rude!

“Be attentive and helpful”
Of you who live in larger cities, and use public transport: reach out to those of you who have never been annoyed by people who, in death and life, have to squeeze in the doors of the means of transport, before other passengers have gotten off? I bet there are few hands in the air now, so to speak. Here in Oslo, I have actually noticed a slight improvement at this point, after campaigns have been run on just this with getting rid of, before going on. Still, there are still plenty of those who are blind to children and the elderly who try to get off at their own pace, and who in full panic push past them onto the bus / train / tram, without noticing those around them. Fy, so! Not okay! Furthermore; this with occupying so much seating space with bags and sacks? Not okay either. If you are on a means of transport and the seats are filled up, you move the bag / backpack down to the floor by your legs, so that someone can get the seat. Your luggage has not paid for the seat, has it? Regards ina, 80 years.

Things that can spread a little positivity and everyday joy:
– Take a second to pick up the newspaper for the one in front of you in the kiosk queue, who lost it on the floor. Quite insignificant, but both nice and attentive, and so absolutely appreciated by the person you are helping!
– Avoid long, private conversations on the phone in the public space, as best you can. If you sit on the bus, it is not certain that the rest of the passengers are so eager to hear about your extravagant love life. Rather wait until you get home with conversations like that, right?
– The same applies in stores. Shops are the workplace of those who work there (naturally enough!), And not everyone thinks it’s cool to witness very private phone calls at work. As a store employee, one can not just leave the area either
– Speak to strangers as fellow human beings, not as a prop. If you get a smile, give it back. A “thank you”, a “please” or “just nice!” are short and straightforward phrases that cost very little to say, but that make up so much, whether it concerns one or the other
– Use rubbish bins for rubbish, not the surroundings around you (this just had to happen, because spring is the time when all the rubbish peeks out from under the snow, and makes us extra aware of it. Think about the environment!)
– Give a compliment! I have said this before, but it does not hurt to repeat: If you see someone with a nice hat, for example, then give a compliment! Really little Norwegian to do something like that, but oh so nice! The times I get compliments from total strangers, it lights up my whole day. Of course I want to do that to others too!

And finally: No, I’m by no means perfect, and I certainly have my stuff that’s nothing to brag about. But, I’m trying anyway! Trying to practice folk customs in an everyday life where I often feel that it is lacking, spread some joy and positivity, and treat fellow human beings in a polite way.

Do you have any input?
More things that irritate, or tips for everyday joy one can spread around with?

Original article:
Mamma og pappa ga meg en fantastisk fin oppvekst, og blant de tingene jeg har med meg i ryggsekken fra den, er en ting jeg verdsetter skyhøyt: Folkeskikk. Etter å ha blitt voksen, flyttet hjemmefra og startet et voksenliv, har jeg innsett at langt ifra alle mennesker har folkeskikk med seg i sin bagasje, og dette er rett og slett et innlegg viet til nettopp det. Folkeskikk, altså!

“Si alltid takk om du får noe, og si alltid hei og hadet til de som jobber i butikk”
Dette praktiserer jeg så til de grader i min hverdag. Et smil, et “Hei!, takk, hadet!” koster så innmari lite, men betyr så mye. Det har jeg selv ettertrykkelig fått erfare etter å ha jobbet i butikk i flere år. Hvor mange som snur seg vekk idet man hilser på dem, hvor mange som ikke takker for hjelp/svar eller sier adjø. Selv i køen på matbutikken reagerer jeg sterkt da de som handler ikke svarer betjeningen, og som ikke bryr seg med å takke om noen bak dem i køen passer på at de får meg seg eplet som ble liggende igjen på rullebåndet. Når jeg holder opp dører for folk som skal inn/ut idet jeg skal inn/ut selv, og ikke en gang får et lite smil i retur (på trass har jeg begynt å smile bredt og si “bare hyggelig!” i det jeg innser at jeg ikke får noe takk i retur. Min stille protest!). Ved å selv ALLTID hilse, smile, takke og si hadet til de jeg møter på en handlerunde, håper jeg på å spre litt glede. For hvor kjedelig er det vel ikke å f.eks sitte i en kasse på matbutikken, og ikke få et eneste takk, eller et eneste hei i løpet av en arbeidsdag? Sånn satt på spissen, naturligvis.

“Sitt ikke med beina i setet i bussen, og ikke ha på så høy musikk i hodetelefonene at de rundt deg blir sjenert”
Åh, dette. Dette får meg til å føle meg 80 år gammel, men du verden som det provoserer! Med omlag én time på kollektivtransport hver dag, ser og hører jeg mye av dette. Mennesker, i alle aldre og med forskjellig bakgrunn, som sitter med føttene godt plantet i setet noen etter dem skal bruke. Kanskje har de møkkete sko, og nestemann som skal sette seg en nydelig selskapskjole? På øret musikk, som spilles så høyt at de er heldige om hørselen ikke har takket for seg innen året er omme. Å sitte tre seter foran noen som spiller musikk på øret, og allikevel høre godt og tydelig hvilken sang de hører på og kan synge med på teksten, er ikke bra. Ikke bra for hørselen deres, først og fremst, men langt ifra noe bedre for oss som sitter rundt, og er opptatt av at det er normal folkeskikk å ta hensyn til de rundt seg i det offentlige rom. De som spiller musikk eller mobilspill på kollektivtransporten uten headset er i en egen klasse for seg.

“Vær oppmerksom om du blir snakket til”
Hvor mange ganger har jeg ikke måttet si “det er fint om du kan legge bort mobilen nå” på jobb, når jeg prøver å formidle viktig informasjon til vedkommende, som står med nesa langt nedi facebook, snapchat eller hvem vet hva. Joda, jeg er, som de aller fleste andre, hekta på mobilen, og bruker den flittig i hverdagen mens jeg surfer rundt. MEN! Blir jeg snakket til, omgås jeg andre mennesker, så legges også telefonen bort! Å prøve å føre en samtale med noen, ikke minst en viktig samtale i f.eks jobbsammenheng, og måtte vente 10 sekunder på svar ved hvert spørsmål, fordi vedkommende ikke får med seg halvparten av det du har sagt? Åh, så slitsomt. Og så uhøflig!

“Vær oppmerksom og hjelpsom”
Av dere som bor i større byer, og benytter dere av kollektivtransport: rekk opp handa dere som aldri har irritert dere over mennesker som på død og liv skal presse seg inn transportmiddelets dører, før andre passasjerene har fått kommet seg av? Jeg tør vedde på at det er få hender i været nå, for å si det sånn. Her i Oslo har jeg faktisk merket en liten bedring på dette punktet, etter at det har blitt kjørt kampanjer på akkurat dette med å slippe av, før man går på. Allikevel er det fortsatt nok av de som er blinde for barn og gamle som prøver å komme seg av i sitt eget tempo, og som i full panikk presser seg forbi dem inn på bussen/toget/trikken, uten å ense de rundt seg. Fy, altså! Ikke greit! Dessuten; dette med å okkupere så mye seteplass med vesker og sekker? Ikke greit det heller. Er du på et transportmiddel og plassene fylles opp, flytter du veska/sekken ned på golvet ved beina dine, så noen kan få sitteplassen. Bagasjen din har vel ikke betalt for setet? Hilsen ina, 80 år.

Ting som kan spre litt positivitet og hverdagsglede:
– Ta deg ett sekund til å plukke opp avisa til den foran deg i kioskkøen, som mistet den på gulvet. Ganske så ubetydelig, men både hyggelig og oppmerksomt, og så absolutt verdsatt av den du hjelper!
– Unngå lange, private samtaler i telefonen i det offentlige rom, så godt det lar seg gjøre. Sitter du på bussen, er det ikke sikkert at resten av passasjerene er så veldig gira på å høre om ditt utsvevende kjærlighetsliv. Vent heller til du kommer hjem med samtaler som det, vel?
– Det samme gjelder i butikker. Butikker er arbeidsplassen til de som jobber der (naturlig nok!), og det er ikke alle som synes det er like stas å være vitne til veldig private telefonsamtaler på jobben sin. Som ansatt i butikk, kan en ikke bare forlate området heller
– Snakk til fremmede som medmennesker, ikke som en rekvisitt. Får du et smil, gi et tilbake. En “takk”, et “vær så snill” eller “bare hyggelig!” er korte og greie fraser som koster svært lite å si, men som utgjør så mye, enten det gjelder det ene eller det andre
– Bruk søppelbøtter til søppel, ikke omgivelsene rundt deg (dette måtte bare med, for våren er tiden hvor all søpla titter fram fra under snøen, og gjør oss ekstra oppmerksomme på den. Tenk miljø!)
– Gi et kompliment! Dette har jeg sagt før, men det skader ikke å gjenta: Ser du noen med f.eks en fin hatt, så gi et kompliment da vel! Skikkelig lite norsk å gjøre noe sånt, men åh så hyggelig! De gangene jeg får kompliment av totalt fremmede, lyser det opp hele dagen min. Naturligvis vil jeg gjøre det mot andre også!

Og til slutt: Neida, jeg er på ingen måte perfekt, og har så absolutt mine greier som ikke er noe å skryte av. Men, jeg prøver i alle fall! Prøver å utøve folkeskikk i en hverdag hvor jeg ofte føler at den mangler, spre litt glede og positivitet, og behandle medmennesker på en høflig måte.

Har dere innspill?
Flere ting som irriterer, eller tips til hverdagsglede en kan spre rundt seg med?